”Hvor begynner Strømsbu og hvor slutter det? Jeg er jammen ikke sikker. Kanskje foreligger der eksakte grenser i et eller annet kart? En ting er vel nesten sikkert; i 30-åra var Strømsbuveien Strømsbus forretningsstrøk. Dessuten var det en av byens inn- og utfartsveier inntil den nye Vesterveien ble bygget. Hvor mange av butikkene der husker jeg nå?
Øverst i Strømsbuveien
La oss starte øverst, der Centralgata munner ut i Strømsbuveien: Baker Rolf Andersen. Det var ingen kjeder den gang. Baker Rolf Andersen var en av mange små bakerforretninger. Alle hadde sine individuelle varianter av brød og kaker. Forretning, bakeri og lager i første etasje, bolig for familien i annen etasje. Det jeg husker best av Andersens bakervarer var "Melkekake". Den så ut som en kjempediger bolle, kostet 15 øre, var søt og god. Øverst var det snittet et rutemønster i deigen. Når "kaka" ble stekt, este rutemønsteret ut og ble til litt sprø og lysebrune, små firkanter. Å, for en opplevelse å sette tennene i en slik, fortsatt "bakevarm" herlighet.
Strømsbu skole
Barn fra Strømsbu gikk selvfølgelig på Strømsbu skole. Det var delte klasser. Jenter i en klasse, gutter i annen. Det var også litt delt undervisning. Når jentene hadde "husstell", så hadde guttene "sløyd", dvs. "snekring". Når guttene skulle ha "sløyd", så måtte de ut og gå, nemlig til tidligere Torbjørnsbo skole, som var blitt omgjort til "sløydskole" for gutter fra Strømsbu og Byens skole. Området hvor denne skolen lå er i dag en del av Fylkessykehuset.
Vel, tilbake til baker Andersen. Når vi skulle ha sløyd, fikk vi fri en time for å forflytte oss til Torbjørnsbo. Noen tok snarveien over Herlofsons jorder, der mange kuer gikk og beitet. Tvers over veien ved portnerboligen var der en grind og så gikk der en slags sti, som endte opp ved Gåselia, og da var man allerede godt på vei til sløyden. Jeg, og flere med meg, valgte en litt annen rute. Først opp til Strømsbuveien, til baker Andersen. Så var det å finne frem de 15 ørene du hadde tigget deg til om morgenen, og så — "Melkekaka" og de sprø firkantene, mens ferden fortsatte gjennom "Gjennomskjæringa" og videre til sløydtimene.
Tilbake til Strømsbuveien
Jeg kunne selvfølgelig fortelle mer om sløyden, om høvelbenkene på rekke og rad, med tilhørende verktøysett, hoggjern osv, forskjellige materialemner i gangen utenfor, som i beste fall kunne bli f.eks. en liten lekestue til en søster eller i verste fall en enkel blomsterpinne til mor, men jeg må altså bevege meg videre på Strømsbuveien, nå til baker Andersens nærmeste nabo, G. Christensen, kolonial og bakeri. En adskillig større forretning, som var delt; den ene siden kolonialvarer og på den andre siden bakervarer, der brød og kaker ble laget etter egne oppskrifter. I første etasje dessuten stort bakeri, lager osv, og så leilighet i annen etasje. Her var flere folk i arbeid, bakere, ekspeditører, til og med en visergutt.
Går vi videre nedover på samme side av veien, der Skrubbekjærveien munner ut, finner vi nok en kolonialhandler, Ole Johnsen. Det var en typisk mann/kone-butikk. Kjeller og første etasje utgjorde lager og butikk, i annen etasje bodde de.
Hos kolonialhandler Johansen
Skal vi ta en liten titt inn til kolonialhandler Johnsen? Det sier "pling" idet vi åpner døren. Herr eller fru Johnsen kunne selvfølgelig ikke stå bak disken hele tiden og vente på kunder. Derfor var det her, som i mange andre små forretninger, montert en liten bjelle som døra sneiet borti når den ble åpnet, og varslet at noen var kommet inn. En gedigen "disk" deler lokalet i to.
I hjørnet på den siden der kunden befinner seg, er det en "spyttebakk", en rund, lav bolle med et konkavt lokk og en liten åpning i midten, alt i messing. Mannfolk tygde tobakk, men de kunne jo ikke svelge alt, så av og til måtte de kvitte seg med noe av det som munnen ble full av og da sende de av gårde en skikkelig "sprut". Da var det greit at noe kunne ta imot klysa. Mange forretninger hadde nok kuttet ut dette "griseriet", men en del av dem som fortsatt fikk besøk av tobakkstyggende kunder hadde spyttebakkene på plass. Kolonialhandler Johnsen var nok en av dem.
På endesiden av disken var der et stativ med plass til tre store ruller med brunt innpaknings-papir i forskjellige bredder. På enden hang der også papirposer i flere størrelser. Den siden av disken som vendte mot ekspeditøren, var full av skuffer som inneholdt tørrvarer, så som ulike melsorter, gryn, sukker, salt osv. På veggen bak ekspeditøren var der hyller og under der skap og åpninger med plass til forskjellige varer som smør, margarin, oster osv. Litt borte fra alle de andre varene stod der en svær tønne med spekesild i lake. Bortsett fra en del hermetikk og enkelte suppeposer, var der nesten ikke ferdigpakkede varer. Alt ble veiet eller målt og pakket inn i papir eller plassert i poser. Ja, så var der bl.a. selvfølgelig en stor kaffekværn og vekt, en stor skålvekt med tilhørende godkjente og autoriserte vektlodder.Jeg kan selvfølgelig ikke ramse opp alle vareslag som fantes i en slik forretning, men der var nok et rimelig godt utvalg for en vanlig husholdning, selv om, som nevnt, lite fantes i ferdigpakket tilstand.
Videre nedover
Nå får vi gå videre, og vi hopper over til den andre siden av veien, der Høyveien(bakken) ender, eller starter, i Strømsbuveien. Her hadde kaffebrenner John Møller sitt hus. Ved siden av bolighuset var der en sidebygning, som inneholdt kaffebrenneriet. Side-bygningen hadde en skorstein, og når kaffebrenner Møller var i sving kom det røyk ut av skorsteinen, til å begynne med dampaktig lys, senere lett, blålig og det duftet umiskjennelig av kaffe. Det var altså røyk som kom fra selve prosessen, ikke fyring eller noe sånt. Så het det da også "Møllers" elektriske kaffebrenderi".
Inne i bygningen finnes selve kaffebrennemaskinen. En stor sylindrisk/horisontal sak. Sekker med grønne kaffebønner helles på fra toppen, og når sylinderen er full starter brenningen eller ristingen. Kaffebønnene blir hele tiden "snurret" rundt mens prosessen foregår. Midt i foran på "sylinderen" stikker der ut et håndtak. Når Møller tar tak der og drar ut, kommer det frem, nærmest et rør som er koplet til håndtaket. Det er en stor åpning i røret, og nedi der ligger det fullt av kaffebønner fra maskinen. Møller kikker og snuser inn aromaen, og avgjør etter hvert når prosessen skal avsluttes, avhengig av hvilken grad av brenning partiet skal ha. Det ferdige resultat av brenningen kommer etter hvert opp i vanlige sekker og blir via grossister videresolgt.
Litt nedenfor Møllers kaffebrenneri, var der nok en liten kolonialforretning. Tvers overfor Johnsens forretning og heller ikke så ulik den, men med sitt eget preg. Hva var det nå den het? Bentsens kolonial? Jeg har jammen glemt det —.
På samme side, litt lenger nede, ligger der en relativt ny bensinstasjon, med alt det innebærer: bensinpumper, ekspedisjonslokale med litt smådeler til salgs, noen garasjer og i friluft en grav med tilhørende hydraulisk løfter, slik at man kunne komme til med smøring osv. Den gang hadde alle biler en mengde med smørenipler, som med jevne mellomrom måtte få en omgang med fett.
Monte Carlo-løpet var et billøp med forskjellige startplasser i Europa. Det endte opp i Monte Carlo og hadde deltakere fra mange nasjoner. I Norge var startsted Oslo eller Stavanger. Det fant sted i vinterhalvåret. Når det var start i Stavanger gikk ruta bl.a. innom Arendal. De flotte, spennende bilene kom farende nedover Strømsbuveien, før de i bunnen ved 1880-trappa, tok av og fortsatte oppover Vestregate mot målet der langt i syd. Langs ruta innen byen hadde folk møtt opp i mengder for å bivåne begivenheten.
Et strategisk fint sted å stå, var ved bensinstasjonen på Strømsbuveien. Det hendte nemlig at enkelte hadde problemer, eller måtte etterfylle olje eller bensin. Da svingte de innom bensinstasjonen og vi kunne se biler og sjåfører/ kartlesere på nært hold. Det ble stor ståhei og alt måtte gå fort, så fingerspråk og geberder ble tatt i bruk av billøpsdeltakerne når de kløv ut av bilene — ingen tid å miste. Det var virkelig litt av en pust fra den store verden, når vi sto så nære og nesten kunne ta på biler og deltagere i et slikt internasjonalt rally.
Damgaten
Nå hopper vi over på den andre siden av veien, der Damgaten går over i Strømsbuveien. Her lå det en stor "lagerbygning" i to etasjer. Det hadde vært lager for høy, og det høy i store mengder lagret i form av sammenpressede, kvadratiske "baller". Etter hvert som biler mer og mer tok over gjøremål som før var besørget av hester, ble slike lager av høy ulønnsomme og unødvendige.
Bygningen ble så pusset opp og ombygget, og i første etasje ble det innredet fabrikasjonslokaler for elektriske komfyrer. Her startet produksjonen av Sørlands-komfyren, som ble en ganske populær modell.
Vi fortsetter litt lenger ned på samme side av veien. Her hadde det vært nok en kolonialbutikk (Salvesen?).
Nå hadde Borch-Olsen startet opp en sjokolade-, frukt- og tobakkforretning i lokalet, der de bodde i annen etasje. Som så vanlig med slike små butikker — mann/konedrift.
Meieriutsalget
Litt nedenfor Borch-Olsen finner vi Meieriutsalget, Arendal Meieris filial på Strømsbu. Her var det melk og fløte av ulike typer, smør og ost. Melk og fløte kom hit i store spann, som ble plassert innenfor disken. Kundene hadde med seg spann; små til fløte og større til nysilt melk (helmelk), skumma melk, kjernemelk eller surmelk. Så ble den type og mengde målt opp direkte med autoriserte liter- eller halvlitersøser.
I butikklokalet var der ingen oppvarming. Svalt om sommeren og temmelig kaldt om vinteren. Da hadde hun som bestyrte filialen, alltid på seg en tykk, hjemmestrikka jakke utenpå det hvite forkleet når hun var ute i butikken og øste opp melk til ventende kunder. Ja, så hadde hun vel et lite oppvarmet rom innenfor der hun kunne oppholde seg og gjøre andre ting i forbindelse med jobben.
Så, over på den andre siden av gaten finner vi et lite bilverksted. Innenfor gjerdet der er det mange eldre biler som skal til overhaling og reparasjon. Driveren her het Larsen. Det gjør også naboen, Jacob M. Larsen, og også han driver med reparasjoner, men for hans del er det aller mest reparasjon av sykler. Dessuten hadde han også en sjokolade-, frukt- og tobakkforretning vegg i vegg med reparasjonsverkstedet. Senere skal vi ta en liten tur tilbake Jacob M. Larsen.
Nå må vi flytte over på den siden av gaten igjen, der Meyergaten (bakken) munner ut /starter. I et to etasjes hus holder to forretningsdrivende til; en liten sjokolade-, frukt - og tobakkforretning drevet av Knut Asbjørnsen, godt assistert av kona, altså enda en mann-kone-forretning. Åpnet tidlig om morgenen og holdt det gående til sent på kveld. Det var et ganske lite butikklokale, men her var et nokså mangfoldig utvalg.
Asbjørnsen, som alle andre i bransjen, laget bl.a. sin egen iskrem. Hver morgen satt de i et siderom og lagde iskrem i hånddrevne iskremmaskiner fylt opp med råstoffer etter eierens egen oppskrift. Var du heldig kunne du få jobb med å sitte og sveive på beholderen som gikk rundt og rundt i kuldeblandingen, til det omsider ble nydelig fløteiskrem av det, og da fikk du en stor 25-øres is i kjeks som lønn for innsatsen. Asbjørnsen flyttet noe senere lenger ned på Strømsbuveien og utvidet da også sortimentet.
Forretningen ved siden av var en kolonialforretning: Dalholts kolonial. Da han sluttet, åpnet Arne N. Andersen sin kolonialbutikk her. Han var forøvrig gift med min eldste søster Thyra.
Noe lengre ned på Strømsbuveien var der en skomaker og et kurbad, men vi stanser her og konstaterer at Strømsbuveien var en gate med mange aktiviteter.
Skibberheia
Nå forlater vi Strømsbuveien og forflytter oss til Skibberheia. Det går greit, det er bare å gå inn i Meyergata og bakkene oppover, så er du der.
Skibberheia var den gang nesten ubebygget, med litt skog, busker osv, flere stier og en liten "hjemmelaget" fotballbane.
I skråningen ned mot sjøen og Kittelsbukt, der hvor inn/utfartsvegen (Vesterveien) ligger i dag, var det den gang en slette på en hylle eller avsats. Flere stier førte til denne lille sletta, og midt på lå der en diger, flat stein eller helle. Rett og slett et stort bord, ja, et spillebord, fiks ferdig fra naturens side. Og spill var også det det ble brukt til. I den lyse årstid, altså vår og sommer, foregikk her et intenst pokerspill. Ja, ganske ofte til langt ut på natta. Hvem som spilte poker? Jo, det var ganske unge menn og mere voksne menn.
Dette var altså i de såkalte "harde tjue-trettiåra". Mye arbeidsledighet og lite penger blant folk. Men penger til spill var det alltid, da som nå, selv om det ikke var snakk om de helt store summene. Forresten var det ikke så rart. Lange dager og lyse kvelder og lite å ta seg til.
Kortspill gav spenning, og selvfølgelig håpet om en rask gevinst. Derfor var det nesten alltid fullt av spillere rundt steinen. Særlig stor aktivitet var det om lørdagene og lørdagskveldene.
Litt lenger opp i skråningen, opp mot Skibberheia, var der en annen, mindre, hylle der vi usett kunne ligge og skue ned på de spillegale. Tett i tett sto de, og med kortene helt opp mot ansiktene for å hindre innsyn fra uvedkommende, foregikk innsatsene. Enten med bakgrunn i kortsitsen, eller som forsøk på en ren bløff. På steinen lå pengene som var satset. Det var intens spenning, og deltakerne merket lite til det som foregikk i omgivelsene.
På søndagsskolen hadde de fortalt at spill om penger var både forbudt og syndig og at de som drev med slikt kunne bli straffet både her og hinsides.
Guttestreker
Vi hadde nok ingen idé om å spille straffende engler. Drivkraften bak den plan vi etter hvert pønsket ut, var nok den samme som drev spillerne — spenning, spenning.
Nede på Strømsbuveien hadde, som vi vet Jacob M. Larsen sitt reparasjonsverksted. Han lot oss nå og da overta utskiftede og utrangerte sykkeldeler, bl.a. kasserte sykkelslanger. De ble klippet opp og de beste og hele stykkene kunne brukes til "sugger".
Vet du ikke hva en sugge er, eller tenker du på den kvinnelige delen av griseslekta? Vel, en slik tilskåret del av en sykkelslange ble lukket i den ene enden ved hjelp av sterk hyssing. Den andre enden ble tredd innpå en tappekran, vannet skrudd på og slangen fylt med vann til den ble en kjempestor, dissende "pølse".
Så ble også denne enden forseglet med hyssing før den ble fjernet fra tappekrana. Der har du en "sugge", en veritabel vannbombe. Du begynner nå å ane hva vårt spenningsopplegg gikk ut på?
En stor dissende og vannfylt sugge ble klargjort, og med stort besvær fraktet til vår hylle i skråningen. Dette måtte selvsagt foregå utenom spilletiden, slik at "bomben" var plassen på forhånd.
Ut på ettermiddagen innfant spillerne seg. En etter en kom de, og snart var spillet i full gang.Spenningen steg, både blant spillerne og hos oss oppe på hylla over dem. Vi kunne høre hvordan budene gikk. Spesielt var der en kar i 20-årene som satset friskt.
Så var tiden inne. Forsiktig reiste to av guttene seg sakte opp. Sugga hadde de mellom seg. Hviskende ble det tellet mens bomben svingte frem og tilbake. På TRE för den ut og ned med kurs for spillebordet og intetanende pokerspillere.
Med et kraftig SPLASJ landet sugga midt på "bordet"! Kort, penger og vann skvatt veggimellom. De dyvåte spillerne var først helt desorientert. Det var harking og spytting og mange stygge ukvemsord — men så forsto de sammenhengen og da kom sinnet.
Vi gutter på hylla hadde ventet litt for å beskue vårt verk og ødeleggelsens vederstyggelighet, men så var tiden inne til å fordufte raskest mulig. Det var på forhånd avtalt full spredning for å vanskeliggjøre forfølgelsen, og vi för som Kongens harer i alle retninger. Det var raske karer i hælene på oss, så det var om å gjøre å få opp farten.
Den langbeinte 20-åringen hadde tydeligvis tatt sikte på å huke meg. I den bratte skråningen opp mot Skibberheia klarte jeg å beholde forspranget fra starten. Oppe på selve Skibberheia med mere småkuppert terreng, begynte han å hale faretruende innpå. Forfølgerens sko smalt taktfast i bakken og hans hivende pust kom nærmere og nærmere. Det tragiske utfall av jakten synes klart for mitt vedkommende.
Fra den nord-vestre enden av Skibberheia er der en skråning helt ned mot Svinodden og Strømsbuneset. I skråningen var det den gang trær og annen vegetasjon og en nokså bratt sti. Forfølgeren var tett innpå, da jeg nådde denne stien. Farten min kket og svevene ble lengre og lengre. Det føltes som om foten bare stusset bakken, før kroppen igjen fortsatte svevet nedover.
Da jeg "gikk inn for landing" i nærheten av Strømsbo Dampsag og Høvleri, og begynte å få tilbake pusten, var forfølgeren borte. Han hadde nok gitt opp jakten og dratt tilbake til pokerbordet. Det skulle mere til enn en skarve "vannbombe" for å stoppe det spennende spill.Etter hvert ble alle "sugge-kasterne" samlet igjen. Det viste seg at samtlige hadde klart å komme seg unna.
— Vi var nemlig i den alderen da vi kunne fly, både i drømmene og nesten i virkeligheten.”
Kilde:Harald Ribe. ”Da jeg kunne fly… Minner fra Strømsbu i 1920-30 åra” i Sånn var det. Arendal Historielag. Årbok nr. 17. 2011.