Forfatteren dr. philos Max Tau hadde mange tilknytningspunkter til Arendalsdistriktet. Han hadde bl.a. vært en nær venn av Gabriel Scott. Da han og kona fikk kjøpt sommerstedet Rørendal på Tromøy, følte han seg enda nærmere knyttet til Sørlandet. Han stortrivdes på det vakre stedet.
Max Tau flyktet til Norge i 1938 på grunn av Hitlers jødeforfølgelser. Han måtte igjen flykte i 1942 og havnet da i Sverige. Her traff han journalisten Tove Filseth som han senere giftet seg med.
Under oppholdet i Sverige fikk Tau norsk statsborgerskap.
I hele sitt liv næret han en nærmest grenseløs hengivenhet til nordmenn som hadde tatt så godt i mot han som flyktning.
Bakgrunnen
Tau er født i Beuthen (i dag: polsk by under navnet Bytom) i Oberschlesien i 1897. Han var litterær leder for et forlag i Berlin i årene 1923-38 og litteraturkritiker i Frankfurter Zeitung i en årrekke.
Tau stiftet tidlig bekjentskap med norske forfattere, og introduserte mange av Scotts, Duuns og Falkbergets bøker i Europa. Han var en nær venn og beundrer av Albert Schweitzer.
I Norge er Max Tau blitt stående som innbegrepet av en humanist. Hans boktitler forteller da også om dette. ”Tro på mennesket” (1946), ”For over oss er himmelen” (1954). Siden fulgte selvbiografien ”Landet jeg måtte forlate” (1961) og kjærlighetserklæringen til Norge: ”En flyktning finner sitt land” (1964). I 1967 fulgte så ”På forsoningens vei”.
Tau skrev sine bøker på tysk, men de ble oversatt til norsk og kom samtidig ut i begge land. Han bidrog sterkt til å gjøre Norge kjent rundt om i verden ettersom han nød internasjonal anseelse.
Max Tau fikk de tyske bokhandleres fredspris i 1960, og han etablerte sitt internasjonale fredsbibliotek i Tyskland i 1964. I 1970 fikk han Sonningsprisen.
I 1972 ble Max Tau utnevnt til ridder av første klasse i Den Kongelige St. Olavs Orden for sin innsats for å skape forståelse mellom Norge og Tyskland.
Om Tromøy og vennene han traff der
Agderposten fikk i 1971 tillatelse av Tau til å utgi et kapittel fra boken ”Tross alt” som omhandler hans tilknytning til Tromøy.
Tau forteller om det vakre landskapet, om Tromøyfolk og ikke minst om naboen og vennen Knut Olavsson Dalen. Han beretter om vennskapet med Gabriel Scott og om sinstore beundring for Knut Hamsun.
Max Tau næret en sterk beundring for Tromøyfolk. Han ble kjent med barna på Rørendal, han så de vokse opp og han undret seg over hvor fort de utviklet seg, til de giftet seg og fikk barn.
Her gikk det opp for Tau hvor inderlig de hører sammen, menneskene som er vokst opp på den samme jorden og som dyrker denne jorden. Tau begynte også å forstå bedre fordommene mot fremmede som slo seg ned. De som hadde vokst opp her, kjente hverandre virkelig. I følge Tau visste den ene om den annens gode egenskaper og evnet å overse hans små feil – han hørte jo til familien. Men kom det en utenfra, da så man på ham med en skepsis som først og fremst avdekket hans feil. Det var da ikke alltid han klarte å tilpasse seg, hvor meget han så satte inn på det. Derfor var det for Max Tau det rene under at menneskene her ikke bare respekterte han, men kom han i møte med tillit og varme.
Når naboene fortalte at barna for en måned siden hadde begynt å spørre om ikke Tau snart kom, opplevde han det som om det var livets eventyr.
På gjengrodde stier
En dag kom Sigrid Stray på besøk og spurte om han ikke ville lese et manuskript Hamsun nettopp hadde fullført. Full av ærefrykt leste han de første sidene, og jo mer han leste, desto mer ble han fortryllet av forfatteren. Han kunne ikke begripe at et menneske på hans alder, og etter alt det han nå hadde gjennomgått var i stand til å skrive slik. Det var som det fra manuskriptsidene utgikk en trolldom, som nok en gang åpenbarte hans skaperevne i dens rike fylde.
Dagen etter var en søndag, en herlig dag på Sofienlund. Tau skriver at han strålte mot Sigrid Stray i det han buste ut: ”Han har sin skaperkraft og livsvilje i behold, og boken kommer til å bli anerkjent overalt i verden.”
Tiden var ennå ikke moden for å utgi boken, motforestillingene var for sterke. Men Tau trodde at han gjennom sine forbindelser med svenske forleggere kunne sørge for at den kom ut. Da Tau fortalte en av sine nærmeste venner om hva han hadde fore, ble han advart: ”Du bør ikke gjøre det. Du har gått så sterkt inn for Tyskland at du straks kommer til å bli stemplet som nazist, hvis du nå også gjør noe for Hamsun”.
Den slags dystre profetier var Tau vant til fra før av, så han lot seg ikke stanse.
Boken ble antatt og kontrakten skulle undertegnes. Noen uker senere fikk Tau vite at formannen i forlagets råd motsatte seg at det utga en bok av en landsforræder”.
Sist i artikkelen konkluderer Tau slik:”Etter det bedøvende sjokk krigen og okkupasjonen ga oss alle, trenger menneskene lang tid for å komme til besinnelse. Men de fleste som den gang vendte Knut Hamsun ryggen, har overvunnet sitt hat, og kan med stor glede fordype seg i hans diktning".
De fleste vil nok i dag slutte seg til denne konklusjonen.
Kilder:
Agderposten 16.10. 1971
Utdrag fra boken ”Tross alt”
Norsk biografisk leksikon