Erik Sørsdal har i en artikkel i årboken for Tromøy Historielag beskrevet hvilken tilknytning Alf Prøysen hadde til øya. Han skriver at Prøysens interesse for Tromøy ble vakt allerede i 1947. Før brakka kom opp, var Alf og Else ofte på sommerbesøk hos Tordis og Øystein Jørgensen.
I et intervju med Agderposten i juli 1954 uttalte Prøysen:
Skaff meg en hytte her på Tromøya, for her liker jeg meg. Det er så vidunderlig fredelig, og naturen her – den omfatter alt. Man har sjøen like utenfor, men lell er det lunt, så har man skogen, heiene og bondegårdene. Jordene med folk i arbeid, de koselige heimer. Her er faktisk alt. Og folket er da så rolige, de har tid til å leve. Her er ikke noe traktor eller bulldozertempo. Jeg ville bli her. Se bare på veien der oppover, der kunne jeg gå hele dagen og oppdage noe nytt. Kunne jeg fått fatt i et lite hus, et ganske lite med en stue og kjøkken, det måtte gjerne være gammelt, så ville jeg kommet igjen ofte og vært her iallfall om somrene. Det behøvde ikke være større enn den doen der, sier hann og peker på et lite hus som ligger skjult under høye morelltre.
Sørsdal skildrer det varme vennskapet mellom Fridtjof Andersen og Alf Prøysen. Andersen drev landhandel og hadde et navn og en fremtoning som om han var hentet rett ut av Evert Taubes viser. Han var gammel sjømann og hadde som 15-åring rundet kapp Horn.
Andersen ba med seg Prøysen på fisketurer. Han hadde ingen sans for å fiske, men han hadde taktfølelse. Det var derfor ikke mulig å si nei til Fridtjof Andersens invitasjon. Han måtte pine seg gjennom timene utpå sjøen. Prøysen var svært letta da båten la til brygga igjen slik at han kunne kjenne fast grunn under føttene. Når Andersen kom med tilbudet om fisketur igjen sommeren etter, var det ikke nei i Alf Prøysens munn. Dette var et fast rituale.
Sørsdal viser til Tor Liltveds innlegg i Agderposten der Liltved hevder at Fridtjof Andersen med sin store lokalkunnskap og alle sine fortellinger har vært blant dem som har inspirert Alf Prøysens forfatterskap.
Liltved skriver at butikken var et kapitel for seg. Med sin intime og fortrolige atmosfære var den en ”sørlandsidyll blant forretninger”. Det var en skikkelig krambu, hvor en kunne få kjøpt alt fra matvarer og husholdningartikler til fiskeutstyr og verktøy. Og her ble posten daglig delt ut av Fridtjof Andersen selv. Langs ytterveggen sto en benk hvor Alf Prøysen ofte slo seg ned for å prate med fastboende eller sommergjester. Trengselen i den lille butikken var ofte overveldende, men her var alt mas og all utålmodighet bannlyst. Ingen og ingenting hastet.
Liltved skriver videre at Fridtjof Andersen kunne føre sin slekt helt tilbake til 1428. Han var født i det huset som ble Gabriel Scotts ”Måkereiret”. Andersen kjente hver tomme av øya og kunne fortelle alt om stedet og tidligere tiders liv og mennesker.
Ved en anledning spurte redaktør Einar Gauslaa Alf Prøysen om hvorfor han i all verden hadde funnet en slik underlig plass til hytta si ute på Brekka. Havet skremmer meg, svarte Prøysen. Husk at jeg er vokst opp med utsikt til åkrer og duvende enger på Hedmark. Der hvor min hytte ligger, passer den meg, utsikten til jordene og åkrene på Brekka er som et stykke av min barndoms bygd.
Gauslaa skriver videre at Prøysen likte seg ved stranden, han likte å svømme og slappe av i solen etter badet, og han ruslet omkring og ble godvenner med alle. Og selv Teskjekjerringa sier jo et sted om seg selv at hun er barnefødt i Tromøy sogn. Der kan vi lese: ”Så var det middagsmaten da”, sa kjerringa. ”Om en time kommer mannen min fra arbeidet, og da skal det stå tretti pannekaker på bordet så sant som jeg er barnefødt i Tromøy sogn”.
Eirik Sørsdal mener at det er den blide og trivelige Jensine Johnsen som er opphavet til Teskjekjerringa. Hun bodde i det lille 1700-tallshuset ”Solbakken” like i nærheten av hytta til Prøysen.
Kilder:
Erik Sørsdal: Tromøy Årbok, nr. 2. 2004/ 2005
Agderposten, 24. november 1970
Fædrelandsvennen ,22. juli 1964