Gisela Wilmers vokste opp i Tyskland i en velstående familie. Moren døde like etter at Gisela ble født. Faren, to brødre og en søster flyttet til London. Her begynte hun å studere medisin, men hun fikk aldri praktisert som lege.
Da den første verdenskrigen brøt ut, flyttet familien tilbake til Tyskland. Her traff Gisela etter hvert den norske kvinnen, frk. Killengren. Hun skulle forbli en trofast venninne og hushjelp i de kommende årene.
På grunn av jødeforfølgelsene i Tyskland, flyttet Gisela og Killengren til Norge. Gisela var økonomisk uavhengig ettersom familien hadde opprettet en livrente for henne. De fant et lite hus som lå litt avsides til: i Arnevik i Flosta. For sikkerhets skyld ble det Killengren som stod som den formelle eieren av huset. Samtidig overførte Gisela en større pengesum til henne.
De nyinnflyttede ble godt mottatt av naboene. Gisela følte seg ikke diskriminert som jøde. Hun ble bl.a. god venn med lensmann Kringlebotten. Han sa for øvrig opp stillingen under krigen.
Naturlig nok var Gisela Wilmers og Killengren livredde så lenge tyskerne var i landet. De var forsiktige med å ferdes ute blant folk. De brukte blendingsgardiner hele døgnet. Folk i området visste at Gisela var engstelig. De kom ikke på besøk etter at det var blitt mørkt. Det var bare naboen, Nils, som kunne komme på kveldstid. Han kom til samme tid hver kveld med melk.
Gisela fikk ikke rasjoneringskort så de måtte leve på Killengrens merker. Det var selvsagt ikke tilstrekkelig. Marie Berntsen, som drev butikken, la til side varer nå hun kunne. Hun ble derfor redningen for de to kvinnene.
Alle naboene var behjelpelige. De utsatte seg for stor fare ved å hjelpe en jøde.
Tyskerne tropper opp
Situasjonen tilspisset seg da tyskerne bestemte seg for å deportere jødene. Det var en lege i Arendal som hadde fått ansvaret for å spore opp jøder for deportasjon. Gisela har uttalt at denne legen var en «dårlig nazist» ettersom hun klarte å forhindre deportasjonen av henne.
Dagen før Gisela skulle hentes, ringte legen til butikken og spurte etter veien. Telefonen var visstnok avlyttet. Det var på denne måten legen forsøkte å advare Gisela om at tyskerne var på vei.
Kjøpmannen i Arnevik gikk straks til Gisela og uttalte at hun nå måtte «spille (sitt) livs skuespill». Hun fikk beskjed om at hun måtte være våken hele natten slik at hun skulle se så ussel og gammel ut som mulig. På denne måten ville kanskje legen finne ut at det kanskje ikke var noe poeng å deportere henne.
Det gikk nettopp slik kjøpmannen hadde håpet på. Legen mente at Gisela var så dårlig at det ikke var noe poeng å deportere henne. Hun ville allikevel snart dø. Tyskerne var utrolig nok enige.
For resten av krigen var Gisela og Killengren selvsagt redde for at tyskerne skulle komme tilbake.
Legen ble stilt for retten etter krigen. Gisela var glad for at hun kunne vitne i retten til fordel for henne. Hun fortalte da hvordan legen hadde reddet livet hennes. Det førte til at legen fikk en mildere dom (4 mnd fengsel).
Etter krigen
Gisela forble i Arnevik etter krigen. Hun stortrivdes der. Hun elsket å ro ut på fjorden og stelle i hagen. Gisela sier i et intervju med Agderposten i 1966 at vinterkveldene kunne bli lange etter at Killengren døde i 1954.
Gisela kunne ikke rose naboene høyt nok. Hadde det ikke vært for dem, hadde hun flyttet for lenge siden.
Gisela var levende opptatt av politikk. En av kattene het ”Win” og var oppkalt etter Winston Churchill. Hennes bibliotek var for øvrig fylt av bøker med politisk innhold.
Giselas drøm var å reise til Israel. Dit kom hun aldri. Hun flyttet til et hospital i London da hun nærmet seg 100 år. Her feiret hun 100-årsdagen med stort oppbud av venner fra Tyskland og Norge.
Fra Arendal kom hennes lege, Stian W. Erichsen og hans datter Johanne. Fra Arnevik kom Giselas gode nabo Signe Bergenes. Det var niesen, Mary Wilmers, som arrangerte selskapet.
Kilder:
Grete Berget: ”Det gikk ikke galt med alle” i Gammelt fra Flosta 2009. Flosta Historielag.
Signe Bergenes: ”Frk. Wilmers fra Arnevik” i Gammelt fra Flosta 2009. Flosta Historielag.
Agderposten, juni 1966. ”99 år gammel Arnevikdame flyr til London” i Gammelt fra Flosta 2009. Flosta Historielag.