Andreas Friderich Finne var født på Kongsberg i 1750. Faren, Engelbrecht Andersen Finne, var mestersmed ved Kongsberg sølvverk.
I 1764 kom Andreas Finne til kronens administrasjonssenter for bergverksdrift (Gimsø kloster). I 7 år tjenestegjorde han hos kammerherre Friedrich Georg Adeler. Han arbeidet først som skriverdreng, senere som fullmektig. Finne tok ved selvstudium juridisk eksamen i København i 1777 med beste karakter.
Finne ble gift første gang i 1782 med Anna Elisa Müller. 1784 fikk han fast stilling som sorenskriver i Nedenes.
Kona døde i 1785 og Finne giftet seg på nytt i 1787 med Jacobine Bowman Herlofsen (1771-1815). Med henne fikk han 7 døtre og 6 sønner. Av dem levde 11 opp. I tillegg hadde han 2 døtre med første kone.
Familiens bopel var sorenskrivergården i Kolbjørnsvik. Finne kjøpte bygningen i 1784. Han bodde i skrivergården til sin død i 1838. Etter dette var det slutt på at sorenskriveren bodde i Kolbjørnsvik.
I skrivergården holdt Finne mange store selskap. Denne selskapeligheten er fyldig beskrevet i Schwachs erindringer.
Datidens sorenskriverembete var ikke basert på faste gasjer. Innehaveren av embetet var avhengig av inntekter han i noen grad kunne regulere etter skjønn og samvittighet.
Etter datidens skikk ble pensjonering av forgjengeren pålagt den nyutnevnte sorenskriveren. Andreas Finne måtte derfor betale 700 riksdaler årlig i ti år til forgjengeren.
Sorenskriverembetet i Kolbjørnsvik var svært innbringende. Finne hadde en årlig inntekt på mellom 4 000 og 10 000 spesidaler. Han tjente godt på skipsforlis og på engelske skuter som ble tatt i prise.
Sorenskriver Finne deltok som partsreder sammen med sine to svogere, Herlof Herlofson og dr. A. Müller. De kjøpte en skute som de tjente gode penger på.
Lofthus-opprøret
Finnes navn er knyttet til Lofthus-opprøret ettersom det fant sted i hans embetsdistrikt i 1780-årene. Ulrik S. Kirkedam skriver at Lofthus oppsøkte Finne i all hemmelighet nattestid for å be om råd og veiledning om hvordan han kunne gå frem innenfor lovens ramme.
Finne ble senere gransket av Lofthus-kommisjonen og den gav han god omtale. Han ble vurdert som «… en habil, ordentlig og virksom Embedsmand».
Andres vurderinger av Finne
O.A. Aalholm vurderer Finne ”… som en mild og menneskevennlig mann med rettsindig karakter og med naturlig verdighet i sin fremtreden”. Han legger til at det er mulig at hans juridiske karakter i hans senere år ikke fylte tidens krav.
Conrad N. Schwach skriver i sine memoarer at hans forhold til Finne ikke var så godt de første årene. Schwach vurderte sorenskriveren som meget uvitende og «hans Domme vare ofte rene Misfostre». Som overformynder mente Schwach at han var ytterst skjødesløs.
Etter hvert fant Schwach ut at det ikke nyttet og han sluttet å kommentere dommene. Etter dette ble de gode venner.
Ble valgt til Riksforsamlingen på Eidsvoll
I 1814 ble Finne valgt til første representant til Riksforsamlingen på Eidsvoll. Han bad om å bli fritatt for vervet til fordel for Jacob Aall. Han begrunnet det med at han var gammel og at hans kone var blitt syk. Dette ble godtatt. Fullmakten til Jacob Aall ble godkjent av Riksforsamlingen selv om han formelt sett ikke var valgt.
I 1824 ble Finne innvilget avskjed. Han fikk en årlig pensjon på 900 spesidaler. Aalholm skriver ellers at Finne levde godt på pensjonen og de mange tilgodehavender han hadde rundt omkring.
Kilder:
O.A. Aalholm. ”Andreas Friderich Finne” i Aust-Agder-Arv 1963-1964.
Ulrik Sissener Kirkedam: ”Andreas Friderich Finne 1750-1838 i Kolbjørnsvik 1711-2011. Hisøy Historielag 2011.