Drakenberg flakket verden rundt som sjømann, først på hollandske fartøyer, siden i dansk-norsk krigstjeneste.
I 1691, 63 år gammel, tok han i Kristiania hyre hos en skipper fra Hamburg. 7 år senere ble dette fartøyet tatt av sjørøvere fra Algerie. Drakenberg ble tatt til slave.
Inntil han var 86 år gammel, arbeidet han som slave. I mange år ble han satt til å dra en plog sammen med flere andre sjømenn. Siden ble Drakenberg solgt til en engelskmann på Kypros. Deretter arbeidet han for en greker og til siste for en jøde i Aleppo.
Drakenberg omkom høyst sannsynlig i løpet av slavetiden.
Karakteristika
Drakenberg var av middels høyde, han skal ha vært uvanlig bredskuldret og firskåren. Hans krefter var ”eventyrlige”.
Ansiktet så svært blodrikt ut, derfor lot han seg årelate regelmessig fire ganger for året – og alltid under tiltakende måne. Folk blir svake og lever kort fordi de årelater seg i ne-fasen, var Drakenbergs urokkelige overbevisning.
Han hadde gangsyn til det siste, og ellers var sansene hans omtrent som hos en 60-åring. Skjegget var hans pryd og stolthet det pleiet han omhyggelig, men også ellers stelte han seg ”meget reenlig og net”.
Agderposten i 1961
Agderposten har mange år senere en nærmere omtale av Drakenbergs eventyrlige liv.
Det tas for gitt at Drakenberg faktisk ble 146 år. Avisen spinner videre rundt oldingens giftermål.
”Først 111 år gammel fikk Drakenberg tid til å tenke på en roligere og lengre forbindelse med kvinner. Han fant en 60 år gammel skipperenke til sådant bruk – og etter noen års ekteskap overlevde han henne. 133 år gammel var han atter frampå for å gifte seg. Han fridde til den ene jente etter den annen, en av dem tok virkelig imot hans ”Fæstensgave”, men hun fant omsider en jevnaldrende kavaler. Da ”satte sorgen sig hos ham”.
I 1772, noen uker før han skulle fylle 146 år, fikk han ”hjerteqvalmen” og sterk Opkastelse” og fra den dagen smakte han verken brennevin eller øl.
Stiftsprost Monrad uttalte ved begravelsen i Århus i 1772: "Han begikk vel sin Levetid mange Daarligheder, og hans heftige Passioner tog vel ofte overhaand, som han vel meente at anstaae ham som en Søemand og – Nordmand”.
Det spørs om ikke både kong Fredrik 4. og stiftsprosten lot seg lure av denne mannen, angivelig født i Blomsholm i Bohuslän i 1626 og begravet i Aalborg i 1772.
Corneliussens forklaring på det hele
Med rette tviler Corneliussen på Drakenbergs høye alder. Han bygger på engelskmannen C. Fox’ hypotese om at Drakenbergs alder var et falsum.
Den sannsynlige forklaringen er at Drakenbergs identitet ble stjålet av en langt yngre mann.
Fox redegjør for at en mann med navnet Drakenberg utvilsomt ble født på Blomsholm i 1626 og døde i Aarhus i 1772. Han stiller spørsmålet om hvilket bevis vi har for at han som døde i Aarhus i 1772 er den samme person som ble født på Blomsholm i 1626. Med andre ord, hvordan kan vi vite at Drakenbergs identitet ikke er overtatt og bevart til døden av en annen ukjent person.
Videre hevder Fox at det tidspunktet da en slik ombytting kan ha funnet sted må ha vært i løpet av de 16 årene da Drakenberg var slave i Lilleasia (fra 1694-1710). Hva var da mer sannsynlig enn at en mann i en så pass fremskreden alder kan ba bukket under på grunn av den harde behandlingen i fangenskapet?
Fox antar at noen kan ha rappet Drakenbergs identitet. Når en heretter omtaler Drakenberg, er det følgelig en annen som står bak identiteten. Fox antar at det er en svenske som nå utgir seg for å være Drakenberg.
Mot slutten av sin slavetid (1710) var Drakenberg som nevnt solgt til en rik slaveeier i Aleppo. Sammen med flere medfanger besluttet han å rømme. I slaveeierens tjeneste var det en mystisk svenske ved navn Stephan Johnson Ert. Han synes å ha vært en av ”renegatene” som hadde konvertert til islam.
Svensken hadde klart å sende atskillige penger hjem. Han fikk etter hvert lov til å reise til Bohuslän (som nå tilhører Sverige) mot å gi sitt æresord på å vende tilbake.
Svensken fikk reise med et engelsk skip. Slaveeieren ble med om bord for å se at han kom av gårde. Flere andre slaver fulgte med, sannsynligvis for å bære svenskens bagasje.
Svensken, alias Drakenberg, hadde på forhånd alliert seg med den engelske kapteinen. Han sørget for at slaveeieren fikk rikelig å drikke slik at han til slutt sovnet. Da han våknet etter sin rus, var svensken og de andre rømlingene trygt om bord på det engelske skipet. Etter en strabasiøs ferd havnet de etter hvert på Malta. De solgte båten og kom seg til Bordeaux.
Drakenberg fant etter hvert fant et skip som var bestemt for Arendal. Her bosatte han seg for en tid.