Lauritz Pedersen Brinch lyktes i å bli «herre til Arendal»

Arendal skulle i siste del av 1600-tallet få et mektig herskap som dominerte byen politisk, sosialt og økonomisk. Herskapet besto av tre familier, og de utøvde til sammen herredømmet over et ladested som ble en by lenge før det fikk status som det.

Lauritz Pedersen Brinch lyktes i å bli «herre til Arendal». Han vant seg byen i 1681. Suksesshistorien var slik: Han giftet seg med dattera til en av byens rikeste menn. Han overtok så bygrunnen til toller Niels Thrane, som hadde satt seg i dyp gjeld til Lauritz. Som grunnherre fikk Lauritz en enestående stilling, og herredømmet ble styrket gjennom giftermål og allianser mellom tre familier. For byens befolkning ble det viktig å ha et godt forhold til herren til Arendal, som Lauritz ble kalt. Imidlertid var ikke hans makt ubegrenset. Grunnherren hadde problemer med å få inn leie og holde oversikt over hvem som bodde i den lille byen.

De små byene i Norge fikk på 1600- og 1700-tallet sine herskap og dynastier. I en seddel i fogderegnskapene fra 1700 omtales borgeren og grunneieren Lauritz Pedersen Brinch som «herre til Arendal». Flere ganger møter vi uttrykket «stedets herskaper» i fogderegnskapene på slutten av 1600-tallet og på begynnelsen av 1700-tallet. Grunneierne var byens herskaper eller herrer. I Mandal og Farsund kalte man dem «kongene». I andre småbyer gikk de under betegnelsene «jorddrotter» og «proprietærer». Lauritz definerte sin rolle slik: «å kunne våke over Arendal og være ladestedet til gavn og bestyrkelse». Les mer i Eirin Holberg og Knut Dørum: Arendal før kjøpstaden. Fram til 1723 (Cappelen Damm, 2018).

Illustrasjon: Prospekt av Arendal fra 1685, fransk karttegning av Louis Boudan, med tittelen: Plan de la ville d 'Arrendal en Nortwege, dans la province de Christiania. Foto Biblioteque Nationale de France