Det som gav status

Parykken var et standsmerke. Men fogderegnskapene viser at også enkelte tjenere hos det fine borgerskapet i Arendal bar parykk, og parykk bar de fleste i den store gruppen av håndverkere og mindre handlende.

Byen hadde da også en parykkmaker. I 1711 ble det registrert 53 parykker for menn og 35 fontanger for kvinner. Fontanger var en liten linhette plassert på bakhodet. Festet til linhetta var det avstivede, vifteformede blonder, som gikk opp i en høy bue over pannen. Bønder og arbeidsfolk brukte ikke parykk, men en velstående strandsitter og en storbonde kunne nok la seg friste med ekstra hårpryd i et samfunn der det var et visst rom for sosial oppstigning. I arendalsområdet var det større muligheter for driftige og talentfulle menn enn mange andre steder. Les mer i Eirin Holberg og Knut Dørum: Arendal før kjøpstaden. Fram til 1723 (Cappelen Damm, 2018).

Illustrasjon: Maleri av arendalsborgeren og apotekeren Jacob Henrik Fiuren (1702-1763). Foto Anne Klippenvåg Pettersen, Aust-Agder museum og arkiv - Kuben