Skipet som nektet å lette anker

Artikkelforfatter: Hans Pettersen

I november 1902 reiste Hans Pettersen jr., eldste sønn av arendalsrederen Hans Hagerup Pettersen, til Tyskland. Hensikten var å finne et brukt skip som kunne egne seg til langfart. Mens redere i andre land rustet seg med tanke på overgang fra seil til damp, benyttet den konservative norske rederstand anledningen til å kjøpe opp mer eller mindre utrangerte seilskip for en billig penge. Hans Hagerup Pettersens rederi (HHP) var intet unntak.

I Hamburg fant han "Capella", et jernskip på 947 registertonn og rigget som bark. Bygget i 1875 i Vegsack som det første jernskip ved H. Ulrichs verft. Sjøsatt i oktober 1875 med 15 mann stor besetning. Skipet hadde siden gjennomført tallrike turer mellom Weser og Trinidad med asfalt , men var i de senere år i stor utstrekning blitt anvendt som opplæringsskip for sjøfolk.

De fleste sjøfartsnasjoner, med England i spissen valgte på denne tid å skifte ut sine treskuter med skuter av jern og stål. Så ikke med de norske. Her satset majoriteten av rederne på å holde tradisjonen med tre i hevd.

I HHP 's rederi er det i perioden 1865 til 1915 registrert 153 skip som " jeg har ladet bygge, hatt part i eller har bestyret." Av disse var kun to jernskip, de øvrige av tre. Det kan synes som en skjebnens ironi at også det andre jernskipet, bark "Viking" kom til å forlise under dramatiske omstendigheter. (New Zealand 1907.)

27. november ble "Capella" hentet i Bremen. Av bøkene fremgår, at farten i den påfølgende tid har vært konsentrert om De vestindiske øyer. Trinidad og Port of Spain anløpes jevnlig.

Forspill

I november 1903 ligger "Capella" ved Skottholmen verft i Arendal for å klargjøres til langfart. Rom og dekk er stuet med trelast for Cape Town. Som kaptein er påmønstret rederens bror, Peter Agerholt Pettersen.

Da skipet den 21. november omsider er klart til å lette anker, er imidlertid mannskapet byttet. Kaptein Gundersen fra Dypvåg står foran sin første tur som skipsfører, besetningen forøvrig består av 15 mann. 9 er norske, 3 tyske og 3 danske. Nordmennene er hovedsakelig bosatt i Arendal og omegn.21. november 1903, lørdag ettermiddag var barken klar til avreise. Ved ankerhal satt imidlertid ankeret bom fast, det lot seg ikke rikke.

Smeden på Skottholmen, Søren Nilsen, var på vei hjem i sin pram etter endt arbeidsdag da han ble praiet av mannskapet på "Capella." De tryglet smeden om hjelp, da de gjerne ville utnytte den gunstige vinden. Omsider fikk de overtalt ham til å komme ombord. Han konstaterte at palene på ankerspillet var så nedslitte, at de ikke fikk tak når ankeret skulle opp. Spillet måtte på smia for at palene skulle kunne utbedres. Det fikk vente til dagen etter. Men mannskapet presset på. Kunne han ikke ordne saken omgående? Til slutt gjorde Nilsen som han ble bedt om. Han tok palene med seg opp i smia på Skottholmen. Han fortalte siden, at han hele tiden hadde en merkverdig fornemmelse av at det var et jærtegn - et varsel om ulykke- at ankeret ikke ville opp.

I det eksisterende skipsregnskap er det på den 21. november anført: "Smed Nilsen. Regning kr. 19,50."

Først sent på ettermiddagen kunne "Capella" lette anker. Den ble tauet ut Galtesund mot åpent hav hvor seilene ble satt.

Forlis

En kraftig nordvestlig luftstrøm forsterket seg i løpet av søndagen, mot kveld var stormkastene oppe i orkan styrke. Den 22. november kl. halv åtte om kvelden ble skipet observert av strandvakten ved Ferring på Jyllands vestkyst. Hun kom drivende inn mot land, dypt i sjøen som om hun hadde fått en skade. En halv time senere strandet hun på grunnene litt nord for Bovbjerg.

Redningsmannskapene var på plass 20 minutter senere. En signalrakett som ble skutt opp fra land ble besvart med skrik fra skipet. Rakettapparat ble tatt i bruk og 9 raketter skutt ut. Av disse førte minst 3 liner inn over havaristen. Det ble også skutt opp strandingslys. I skjæret fra disse kunne man se at skipet var brukket i to.

Forskipet var intakt med fokkemasten. Enkelte seil satt. Redningsbåten var på plass. Over fokkemasten og forre mersrå hang redningsliner. Akterskipet hadde derimot mistet begge mastene, stormast så vel som mesan. Voldsomme sjøer skyllet hele tiden over vraket. Dekkslasten var vekk. Umiddelbart etter strandingen forsvant lyset fra skipets lanterner, samtidig som nødskrikene opphørte.

Neste dag avtok stormen, men av besetningen fantes ikke spor. Mot kveld blåste det så opp igjen, og også forskipet ble slått i stykker. Rester av akterskipet ble skyllet på land hvor det hurtig sank ned i sanden. Det meste av tømmerlasten og andre vrakdeler drev inn ved Trans. Lik av besetningen så man imidlertid ikke noe til. Det ble derfor antatt, at mannskapet hadde surret seg fast til mastene på akterskipet, og hadde fulgt med disse til bunns.

Tragedien

Skipsreder Hans Hagerup Pettersen var død i januar 1903. Det ble derfor sønnens tunge plikt, som bestyrende reder å varsle de pårørende. Fra et besøk i et lite hus på Neset fortalte han, at da hustruen kom ut sa hun bare:"… du trenger ikke å si noe, han var her i natt." Han glemte det aldri.

Sammen med skipsingeniør Walbeck reiste han deretter over til Lemvig. Her var det ikke annet å gjøre enn å tilrettelegge strandauksjonen, samt å organisere hjemsendelsen av de lik, som nå etterhvert drev i land.

Strandauksjonen innbrakte den nette sum av kr. 2.208,-.

27. november inndrev lik av matros Andreas Larsen fra Frederikshavn. "Hjemsendt ved familiens foranstaltning." Samtidig inndrev lik av dekksgutt Otto Sack fra Karlsruhe. Natten mellom 26. og 27. november kom ytterligere to. Disse kunne ikke identifiseres, og ble gitt en lokal begravelse.

5. desember inndrev så til slutt et avkledd lik uten hode og med den ene armen avrevet. På den gjenværende hånd satt en ring med inskripsjon :"Din Marie."

De øvrige forble i havet.

Av inventar ble ikke noe berget.

Etterspill

I Arendal hadde hendelsene gjort et dypt inntrykk. "Skipet som ikke ville lette anker," bytte av mannskap o.a. ga forliset et dystert, overnaturlig preg. Smeden som mot sin vilje hadde besørget ankeret opp, kom aldri over dette. Selvbebreidelsene strømmet inn over ham. Han var i utgangspunktet ingen overtroisk mann, men han syntes det var mer enn underlig at alle krefter liksom hadde sammensverget seg mot at "Capella" skulle gå ut. Selv hadde han blitt en ufrivillig brikke i forberedelsene til den store ulykken. Resten av hans liv ble preget av skyldfølelse og anger.

Årsaken til forliset har aldri blitt klarlagt. Skipets kurs var stukket mot Den engelske kanal. Det ble antatt at hun, etter bare 32 timer i sjøen måtte ha hatt en tvingende nødvendig grunn til å søke mot den danske kyst, helt utenfor den opprinnelige reiserute. Til tross for stormen som raste var endog bramseilet satt, noe som kan tyde på at en bevisst søkte land.

Skipet var nylig blitt Veritas-klassifisert. Det burde således ikke være vesentlige tekniske mangler tilstede.

En nærliggende antagelse er at hun har blitt påseilet og deretter sprunget lekk. Hadde skipet vært tett, ville det med all sannsynlighet ha blitt ført over revene og blitt stående umiddelbart innenfor disse. At hun ble delt i to så hurtig kan også indikere at det har foreligget en skade.

Undersøkelser av inndrevne vrakdeler kan verken bekrefte eller avsanne antagelsen om en forutgående kollisjon. Skipspapirene ble aldri funnet.

Lokalt i Arendal ble det organisert innsamlingsaksjoner. Lister ble utlagt, penger samlet inn. Da aksjonene ble avsluttet i februar 1904 var den totale sum kommet opp i kr. 1.742,-. Fordelingen av disse midler gir et vitnesbyrd om tidens sosiale kår. Blant de etterlatte er bl.a. oppført: kaptein Gundersens 5 barn, styrmann Stiansens 4barn, 2. styrmann Larsens 5 barn og seilmaker Iversens 4 barn.

Det bemerkes at underhold av seilmakerens barn er overtatt av fattigvesenet. Til tross for dette forefinnes i forbindelse med fordelingen av de innsamlede midler: "Da seilmaker Iversens datter Lilla Marie Arnesen skal konfirmeres den 18. April 1904, er hun blevet utbetalt kr. 39,- hvorfor kvitteres."

Epilog

Påsken 1989 var jeg i Lemvig. Underetasjen i det lille lokale museum er i sin helhet viet redningsarbeide på denne utsatte del av kysten. På en veggmontasje gjenfinnes fotografi av "Capella'"s endelikt sammen med en beskrivelse av strandingen og av den etterfølgende auksjon. Fotografiet av det sønderbrutte skip dukker forøvrig opp i mange sammenhenger: Göteborg Sjøfartsmuseum, div. maritim litteratur, lærebøker for skolen mm. Selv menykartet på Tyholmen hotell har man valgt å prege med dette spesielle motiv.

En lokal dykkerklubb forsøkte i 1984 å lokalisere vraket. Ca. 15 meter fra vannkanten dregget man opp et stort jernanker, som må ha tilhørt et skip av "Capella"s størrelse. Ved hjelp av et protonmagnetometer ble så resten av vraket lokalisert 6 til 7 meter under sanden.

Og der ligger hun den dag i dag.

---------------------

Hans Pettersen: ”S/S Capella – Et skip og dets skjebne” i Sånn var det. Arendal Historielag. Årbok nr. 1. 1995.

Kilder:

Handbuch für die Deutsche Handelsmarine 1901.Gert Normann: Skibsvrag ved vestkysten. Fra Thyrborøn til Fjaltring.H. W.Dannevig: Barken som nektet å lette anker. Artikkel i Vi Menn 1963.Vestlandske Tidende: "De hvite seil." Norsk Sjøfartsmuseum.Diverse upubliserte brev / rapporter.Hans Pettersen 1993.